Killer Whales angriper

Mandag 19. september 2022 Dagen i dag startet i 7-tiden med en kort frokost og klargjøring av båt før avtalt avreise kl. 08.00. Sammen med seilbåten «Olliver» fra Harstad og «Westvind» fra Danmark dro vi av gårde i skumringen til avtalt tid. På vei ut av havnebassenget ble vi møtt av en fantastisk soloppgang. Dessverre fikk Hans problemer med kjølevannet sitt og «Olliver» måtte derfor tilbake til marinaen. Vi tauet han tilbake og det ble raskt konkludert at han måtte bytte impelleren sin. Lenge trodde vi at Hans ville ta oss igjen, men det viste seg å ta lengre tid å løse kjølevannsproblematikken. Hans ble derfor værende i La Coruña. Vi satte derfor opp tempoet og fortsatte ferden mot Camarinas. Med fulle seil nærmet vi oss igjen våre danske venner i «Westvind». Like i nærheten var en tredje seilbåt kalt «The Shift» fra Nederland. «The Shift» kalte oss opp på VHF-en ettersom de ikke kunne se oss på AISen. Dette har vært et problem tidligere og er på pappas «To Do-liste». Til alles frustrasjon var medvinden til lite hjelp i dag og vi så oss nødt i å akseptere blafrende seil på veien sørover ...

 Klokken 11.22 dukket en flokk med delfiner opp på styrbord side av båten. Mer enn 6 delfiner fulgte båten og lagde litt show for oss. Delfiner er flotte dyr! Dessverre skulle det snart vise seg at vi skulle få besøk av den fysisk største arten i delfinfamilien ... For, like før klokken slo 11.40 hørte vi nødmeldinger på VHF-en. Det var «Westvind» som meldte at de ble angrepet av spekkhoggere, også kalt Orcas. Pappa og jeg så på hverandre og begge tenkte nok «Hjelp hva gjør vi nå?». På daværende tidspunkt var vi omtrent 200-300 meter unna våre danske venner. Vi satte umiddelbart kursen mot land.

(u)Heldigvis hadde pappa og jeg gått gjennom rutiner for hvordan vi burde håndtere et eventuelt angrep. Til min store overraskelse viste pappa meg kvelden før nettsider og avisartikler om tidligere angrep på seilbåter. Jeg var på forhånd ikke klar over at dette var et problem. Dessverre har kysten av Nord-Spania og Portugal de siste par årene hatt en eksponentiell vekst av antall angrep mot seilbåter. Det skal sies at spanske forskere oppfordrer til bruk av ordet «interaksjon» istedenfor «angrep», men det var lite som minnet om en interaksjon i vårt tilfelle. I dag er angrep blitt et stort problem og forskere/biologer kan ikke gi svar på hvorfor det skjer.

Under ett minutt etter nødmeldingen til «Westvind» angrep spekkhoggerne også oss. Helt uten forvarsel smalt det én gang i roret vårt. Hele båten beveget seg og masten ristet. Det var ingen tvil om at det var snakk om store krefter. Det kraftige slaget slo ut autopiloten vår, men vi hadde fortsatt manuell styring. Vi så bare én spekkhogger komme opp til vannoverflaten og den satte kursen tilbake mot «westvind» igjen. Med adrenalin i høygir og en følelse av lettelse satte vi igjen kursen inn mot land. Dessverre tok det ikke mer enn 2 minutter før vi igjen ble angrepet, men denne gangen av hele flokken. Denne gangen røk den manuelle styringen. Jeg meldte fra på VHF-en om angrep også hos oss. For å unngå angrep prøvde vi først å kaste to kinaputter i sjøen, men de sluknet med en gang. Så prøvde vi å bakke. Dette så ut til å gjøre det vanskeligere for spekkhoggerne å nå roret vårt. Angrep nummer to varte i noen minutter. Like etterpå meldte «The Shift» om angrep. Spekkhoggeren rullerte altså i en trekant mellom 3 ulike seilbåter. Sentralbordet hos havnevesenet kokte, men heldigvis ble vi møtt av en engelsktalende og hjelpsom dame. Rundt klokken 12 angrep spekkhoggerne oss en tredje gang. Denne gangen var de mellom 5-10 individer av ulik størrelse. Redningsbåt var på vei, så det handlet om å unngå mest mulig skader. Vi fortsatte å gå i revers, men etter samtale med redningssentralen skrudde vi av alt elektronisk og motoren. Dette opplevde vi som en dårligere løsning. Samtlige av spekkhoggerne kom lettere til roret og med større kraft. Vi skrudde derfor på motoren igjen og fortsatte å bakke. Ettersom vi hadde mistet kontrollen av roret gikk vi i sirkler. Dette ser man tydelig på bildet fra navigasjonsverktøyet på Ipad'en. Angrep nummer tre varte imellom 15 til 18 minutter, og det var store krefter i sving. Vi antar at det minimum var 20 harde slag mot roret, kall det gjerne fulltreffere. Vi var på dette tidspunktet helt sikker på at roret var smadret og at faren for å ta inn vann var stor. 

Rundt 12.30 ankom den første lille redningsbåten, like etter at spekkhoggerne hadde forlatt oss. Den tok runden rundt til alle tre seilbåtene for å få en oversikt. Det ble raskt konstatert at vi trengte hjelp først ettersom vi nærmet oss en stor grunne. Den største redningsflåten ankom et kvarter senere og begynte prosessen med å taue oss. Dette skulle vise seg å ikke være så enkelt som de hadde sett for seg på forhånd. Planen til redningssentralen var å taue alle tre seilbåtene sammen tilbake til La Coruña, men dette lot seg ikke gjøre ettersom vi kun gikk i sirkel ved tauing. I forsøket på å bli tauet røk ene delen av hanekammen festet til oss. Den bestod av en tykk stålvaier som røk rett av. I fart så vi oss nødt til å ta ankeret av ankerfestet og flytte det opp på dekk, det han nemlig i veien for slepetauet. Vi gikk i sirkel og det var store bølger i området. Redningsmannskapet prøvde å signalisere til pappa og meg at vi måtte styre båten så den ikke gikk i sirkel. Det var lettere sagt enn gjort, vi hadde jo ikke kontakt med roret. Jeg fant raskt ut at å kommunisere med mannskapet om bord på redningsbåten var utfordrerne, for de kunne ikke ett eneste ord engelsk. I tillegg var urolig sjø og lange avstander med på å hindre kommunikasjon mellom oss og dem. Jeg tok derfor i bruk VHF-en for kommunikasjon, da kunne hovedsentralen oversette for oss. Etter flere mislykkede forsøk på å taue oss, ble vi lagt opp på styrbord side av redningsbåten. Turen inn til land var svært ubehagelig og hard for båten, og tau og fendre røk med på veien inn mot land. Store bølger og høy fart, i tillegg til det min far kalte «dårlig fortøyning» gjorde store inntrykk på oss. Det ble besluttet å frakte samtlige båter inn til en liten fiskehavn i Malpica, ettersom den var nærmere og båtene måtte fraktes en og en. Da vi ankom havnen ble vi møtt av en svær betongbrygge, urolig sjø og en journalist fra lokalavisen. Vi fikk lagt til, men havne var ikke gunstig. Det var heller ikke mulig å bli tatt opp på land der. Like etter vi har fått på plass fortøyningen og begynt å se på skadene ankom «Westvind» med den lille redningsbåten. Vi fikk beskjed om at de måtte legges uten på oss. Det ble derfor en ny runde med fortøyning og tilpasning. Etter en stund ankom «The Shift» havnen og vi var elle enige om at det var uaktuelt at de skulle legge seg utenpå oss. De ble derfor fortøyd bak oss og inntil betongbryggen de også. Kapteinen på redningsbåten satte meg i kontakt med en kar fra hovedverftet i La Coruña, så underveis i tauingen inn til land snakket jeg med han om hva som hadde skjedd. Han var veldig hjelpsom og fortvilet over at vi ble tauet til Malpica. Han ville derfor komme med bil til Malpica for å se på skadene og lage en plan for alle tre seilbåtene. Like før kl. 17 ankom han havnen vi lå i sammen med en kollega. De fikk tatt en rask titt på samtlige og funnet en reserveløsning slik at alle kunne gå for egen maskin tilbake til La Coruña dagen etter.

Løsningene ble:
 - «The Shift»: de hadde ødelagt roret sitt og tok derfor i bruk vindroret med et påmontert håndtak til å styre med.
 - «Westvind»: fikk ødelagt hele roret sitt (90 grader vinkel) og måtte derfor lage et nytt ror. Løsningen ble en sofaplate festet til spinnakerbommen.
 - «Festinalente»: vi fikk konstatert at styrevaieren var røket og at en stor del av kvadranten var knekt av, men vi fikk på plass nødroret.

Malpica hadde ikke så mye å by på, så jeg fikk skrapt sammen diverse matvarer fra kjøleskap og frys. Det ble ikke en gourmetmiddag, men det funket. Danskene var glad for litt oppvartning ettersom både de og vi hadde planer om å handle da vi kom i havn denne dagen.

Resten av ettermiddagen gikk til å forberede morgendagens seilas tilbake til La Coruña, alle med nødløsninger av ulikt slag. I håp om å få noen timer med søvn la vi oss i bøyer tilhørende fiskerne i ytterkanten av marinaen.

Da vi la til kai i Malpica kom enda en nødmelding. Enda en seilbåt, litt lenger ute enn oss var angrepet av spekkhoggerne, roret ødelagt og båten tok inn vann. Redningsbåtene måtte omprioritere og redde den først. Den hadde før den fikk hjelp, tatt inn vann til over sofaen.

Kort sagt: en kaotisk dag, med en naturopplevelse vi aller helst skulle vært foruten ... men som gjerne blir en god historie i fremtiden. Det ble en kort seiltur for min del, men jeg er takknemlig for at pappa ikke var alene da dette skjedde. 

 - Janni